 Naturkatastrofer har alltid forekommet. Nå har vi derimot menneskeskapte katastrofer - økning i flom, tørke og ras som som følge av globaloppvarming. Vi vet at det vil forverres i de tiårene som kommer.
 Det er allment anerkjent at klimaendringene er hovedsakelig forårsaket av rike, industrialiserte land, men fattige land rammes hardest. FN, Verdensbanken med flere konkluderer med at rike land har en plikt til å hjelpe disse landene med å håndtere ødeleggelsene.
 Dersom man brenner ned et hus, kan man ikke bare "hjelpe til litt" - man har en plikt til å erstatte skadene.
Erstatning for påførte skader er en av de mest grunnleggende rettsprinsipper i alle menneskelige samfunn. Dette er elementær rettferdighet.
 Det er også i rike lands interesse å anerkjenne behovet for klimaerstatning. Vi vet alle at klimakrisen krever en enorm, felles innsats fra alle land, rike og mindre rike. Klimaforhandlingene har likevel stått i stampe, blant annet fordi rike og fattige land har svært lite tillit til hverandre.
 Ingen vil komme fram til en brukbar avtale eller følge den på en brukbar måte uten et minimum av tillit mellom partene. Og hvordan kan et minimum av tillit skapes dersom man overser de aller mest grunnleggende rettsprinsipper?
 Regjeringen(e) bør anerkjenne at klimakrisen ikke kan overses lengre - prioriteringene må omgjøres. Vi krever at reelle kutt i de reelle utslippene planlegges i samsvar med de behov som FNs klimapanel nylig har definert, på grunnlag av den faktiske utviklingen i det siste. Kuttene må planlegges med tanke på reell effektivitet. Klimaerstatning må gis i første omgang til dem som har bidratt aller minst til den globale oppvarmingen.
|