Det er etter hvert bred enighet om at kutt i klimagassutslippene må finne sted globalt for at våre menneskelige sivilisasjoner skal bestå. Men hvor og hvordan skal det kuttes?
Av Nina Dessau, styreleder GMCA
Regjeringen vil ta en betydelig andel av kuttene «ut», ved å bruke Kyoto-protokollens muligheter for kvotehandel og kjøp av karbonkreditter gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen.
Disse forslag har blitt kritisert, blant annet fra en etisk vinkel. Men før man i det hele tatt stiller seg etiske spørsmål, bør man vite om de eksisterende mekanismene faktisk gir en reell reduksjon av utslippene «ute».
En rekke studier av prosjektene som skal sørge for at vi får gjennomført kuttene «ute», viser at prosjektene ikke gir global utslippsreduksjon, men at de faktisk kan ha en helt motsatt effekt.
De to begrepene «kvotehandel» og «karbon- eller utslippskreditter» som kan kjøpes i fattigere land, brukes ofte om hverandre. Men det kan lønne seg å være nøye med forskjellen. Den er faktisk ganske avgjørende når det gjelder målet: Å kutte klodens totale drivhusgassutslipp, og dermed sikre vår felles framtid.
Forskjellen er at en kvote er en andel av en bestemt mengde, for eksempel mengden av utslippene som EU-landene har blitt enige om som tak. Handel med kvoter blir da handel med andeler av en bestemt, begrenset mengde klimagassutslipp. Når mengden som tillates sluppet ut er begrenset, er en kvote en rettighet til å slippe ut en bestemt andel av en begrenset mengde klimagasser. Når denne mengden begrenses ytterligere, vil hver kvote bli dyrere. EUs system for kvotehandel har ikke vært effektivt hittil, blant annet fordi den totale mengden utslippsrettigheter har vært altfor stor - og kvotene er blitt delt ut nærmest gratis etter bedrifters behov.
Mengden av tillatelser må reduseres så det monner, og da kan kvotehandelen føre til reelle utslippskutt. Det vil kreve en politisk handlekraft vi ikke har sett hittil. Den kan komme etter hvert som klimaendringer rammer også betydelige deler av befolkningen i rikere land, og opinionen fokuserer stadig mer på klimaendringene.
Selve prinsippet med kvoter er det vanskelig å komme utenom: Vi bør alle få deler av retten til å slippe ut klimagasser. Men retten bør begrenses for å sikre oss en levelig framtid. «Kuttene ute» som gjennomføres ved hjelp av den grønne utviklingsmekanismen (CDM) er noe helt annet. Der hvor det ikke finnes tak på utslippene, finnes det heller ikke kvoter. Her handler det ikke om å redusere utslipp under en bestemt mengde, men om å begrense utslippsøkningene i forhold til det man antar ellers hadde skjedd. Og det sier seg selv at kjøp av karbon- eller utslippskreditter ikke nødvendigvis betyr at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren går ned.
Forsvarere av «kuttene ute» har helt rett når de sier at det er det samme for klimasystemet om det gjennomføres kutt her eller der. Men klimasystemet blir ikke påvirket av hva mennesker tror vil kunne skje om tyve år. Naturlige systemer affiseres ikke av hva vi velger å anta om våre økonomiske utsikter, men av mengdene klimagass vi faktisk slipper ut. Det er heller ikke det samme når kuttene gjennomføres. Såkalte CDM-prosjekter gir karbonkreditter som skal tillate rike land og bedrifter å slippe klimagass nå, fordi man antar at disse utslipp vil kompenseres av reduksjon i utslippene over de neste ti, tyve eller femti åra. Men selv om vi skulle oppnå en slik reduksjon om tyve år, kan det være altfor seint. Det er nå vi nærmer oss «the tipping point», den tiden hvor klimaendringene baller på seg uten at menneskelige handlinger kan begrense dem lenger. Det er ikke enighet blant vitenskapsfolk om nøyaktig hvor mange år vi har foran oss for å unngå det aller verste. Men det er full enighet om at det ikke er så mye som tyve år.
Noen organisasjoner har fra starten av varslet at CDM-mekanismer som gjør det mulig å velge avgrensede, billige løsninger, vil stå i veien for de verdensomspennende strukturelle endringene som er nødvendige. Selvfølgelig er det nettopp det at løsningene er avgrensede og billige som gjør dem attraktive. De tillater jo oss å oppfylle våre Kyoto-forpliktelser rent formelt samtidig som vi fortsetter med «business as usual». Så langt.
I den senere tid har aviser som Financial Times og The Guardian, tidsskrifter som Nature og New Scientist rapportert om CDM-prosjekter som er lite effektive, om forfalsket informasjon eller rent oppdiktede prosjekter. Dette kan anses som startvansker, eller noe i likhet med det normale svinnet som finner sted i et hvilket som helst marked. Men det er foruroligende at verken FN eller noe enkeltland har reagert sterkere på avsløringene. Selskapene som ble avslørt skal få fortsette som før. Hvorfor framsettes ikke krav om kort og godt å få pengene tilbake? Når kjøpere av verdiløse kreditter ikke protesterer, er det fordi at i dette markedet har kjøperne og selgerne samme interesse av å hevde at produktet har verdi - uansett. Det siste er verdt å huske.
En mer grunnleggende feil er likevel at systemet ikke tar med effektene av CDM-tiltakene på markedet - eller gjør det bare på et rent lokalt nivå.
Forskere fra Statistisk sentralbyrå som har studert prosjekter som renser råkull i Kina, viste allerede for tre år siden at dersom man tok i betraktningseffektene som prosjektene fikk på markedet, kunne man bare konstatere at effektivisering av kullforbruket førte til økt energiforbruk og økte utslipp av CO2. Det betyr vel å merke ikke at slike prosjekter er dårlige. De kan gjerne være gode utviklingsprosjekter. Men så lenge de fører til økte utslipp, blir det helt feil å bruke dem som «kompensasjon» for utslipp i rikere land. Slike «kutt ute» er snarere «økninger ute».
Bygging av en vannkraftdam i Kina regnes for eksempel som kutt i utslippene dersom man antar at byggingen ikke hadde funnet sted uten den ekstra finansieringen karbonkredittene gir. Igjen: Slike prosjekter kan være meget gode, grønne utviklingsprosjekter.
Men selvsagt kan et damprosjekt bare føre til en reduksjon av utslippene dersom energien den produserer erstatter annen og mindre ren energi - altså dersom vannkraften faktisk fortrenger fossile brensler.
I virkeligheten er det høyst usannsynlig at dette skjer annet enn på et rent lokalt plan. Tvert imot er det langt mer sannsynlig at den totale økningen av tilgjengelig energi vil fyre opp under den økonomiske veksten som er årsaken til de store utslippsøkningene. Kinas fortsatte økonomiske vekst er helt avhengig av en betydelig økning av den totale tilgjengelige energien. Selv med bedret energieffektivitet, må mengden tilgjengelig energi økes betraktelig dersom veksten skal fortsette i noenlunde samme tempo. Dette gjelder selvfølgelig like mye for India eller Nigeria. Problemet er selvsagt at CDM-prosjekter påstås å «kompensere» for utslippene i de landene som kjøper kredittene. Det er en beroligende men farlig illusjon.
Regjeringen måtte utsette planlagte kjøp av karbonkreditter, i mangel på troverdige leverandører. Det er på tide å innse at «kuttene ute» som løsning på klimaproblemer ikke kommer til å bli mer troverdige etter hvert som opinionen engasjerer seg mer og får større fokus på klimakrisen. Jo tidligere regjeringen viser reell lederskap om klimaproblemer, jo bedre forberedt vil vi være på det som kommer. |