StatoilHydro utvikler gassproduksjon på stor skala i Norge, og staten skal betale for CO2-forurensingen på Kårstø og Mongstad fram til rensingen er på plass. Systemet med kvoter, som er ment til å gi finansielle insentiver for å redusere forurensingen, er satt ut av spill.
Det kan ikke anføres noen god grunn til at Statoil skulle gå fri for kvotesystemet. Dersom klimakvotesystemet hittil har hatt lite effekt, er det nettopp fordi regjeringene i EU og Norge har delt ut store mengder med kvoter omtrent gratis. Og så skulle man i Norge fortsette med det i år framover?
Det er egentlig å sabotere hele systemet. Det virker desto merkeligere når finansministeren nettopp har uttalt at «et velfungerende kvotemarked er den viktigste mekanismen verden har for å bekjempe klimaendringer».
300 millioner kr
Gratisgaven til gasskrafteierne kommer opp mot 300 millioner kr hvert år for begge gasskraftverkene, skrev avisene. Regnestykket er basert på dagens pris for klimakvoter, og er dermed sannsynligvis langt under realiteten - normalt vil prisen på klimakvoter øke. Hvis klimakvotesystemet i det hele tatt blir tillatt å virke. Pål Prestrud, direktør for CICERO senter for klimaforskning, kommer fram til at renseanlegget vil betale seg i løpet av noen få år, dersom prisen på klimakvoter øker etter 2010, hvilket forventes. Aksjeeierne vil få store fordeler av det som spares inn på klimakvoter.
Hvordan har man kommet fram til en situasjon hvor man først subsidierer forurenseren ved å gi bort gratis kvoter, og så betaler samme forurenser for at de likevel skal gjøre noe med problemet, ved å ta regningen for både renseteknologi og selve rensingen?
Det følger som kjent av Norges spesielle partipolitisk historie, hvor spørsmålet om gasskraftverk har blitt til et politisk symbol med uforholdsmessig stor sprengkraft.
Det er ellers stor enighet om at statene må bidra både til utvikling av teknologien og til utvikling av større anlegg i en skala som monner. For eksempel skriver EUs teknologiplattform for null-utslipp kraftverk at «Alle storskala-prosjekter vil trenge statlige insitamenter dersom de skal gjøre framskritt». Men insitament betyr ikke fullfinansiering eller tilnærmet fullfinansiering!
Prinsippet brytes
Forskerne Mads Greaker og Knut Einar Rosendahl påpekte allerede for et år siden hvor galt det var med fullfinansiering av renseanlegget, da de presenterte resultatene av Statistisk Sentralbyrås studie på det temaet. Det som skjer når renseanlegget fullfinansieres, skrev de, er at prinsippet om at forurenser betaler brytes, og store summer med offentlige midler går til ren subsidiering av produksjon av strøm, istedenfor å bli brukt til å utvikle fremtidens energiteknologier.
I mange land har det blitt uttrykt bekymringer om nettopp dette: Kan en storsatsing på CO2-lagring forsinke omleggingen til fornybar energi og større strukturelle endringer? Risikoen er avgjort til stede, men slikt trenger ikke skje - alt kommer an på hvordan ressursene brukes.
Ved en så omfattende betaling av forurenseren vil Norge gi et svært dårlig eksempel. For det er ikke bare i Norge at store selskaper gjerne vil la andre betale for seg mest mulig.
Dersom StatoilHydro, med nettoresultat på over 10 milliarder kroner bare siste kvartal, ikke bidrar mer til å gjøre rent etter seg, hvem ville gjøre det? Prinsippet «forurenseren betaler» må forsvares av rent praktiske grunner, ikke bare fordi den er mer rettferdig enn det motsatte.
Det er komplekse grunner til at vi har kommet i en slik situasjon. Debatten har fortonet seg på en måte som ikke hadde vært mulig uten den utbredte troen på at Norge / StatoilHydro har noe helt unikt å tilføre på det teknologiske området.
Men som flere artikler i Aftenposten har vist nylig, dette stemmer ikke. Norge har mistet forspranget som landet hadde da CO2-rensing ble satt i gang på Sleipnerfeltet for mer enn ti år siden. Det norske prosjektet vil nok tilføre nye kunnskaper, men det vil også de aller fleste av prosjektene som er underveis i Europa og mange andre land.
Ingen mirakelløsning
For prosjektene står på rad og rekke: I vår kunne EU melde om at fire prosjekter var i gang, og tretten underveis i Europa. Tallet skal nå være cirka 30 slike prosjekter underveis bare i EU. Som Aftenposten skrev vil USA være i gang med storanlegg før Norge. Australia planlegger gigantisk lagring, Canada har testet teknologien de siste syv årene, Japan med flere er på banen.
Det bør man egentlig være svært glad for. CO2-lagring er ingen mirakelløsning til klimakrisen, men vil være en viktig bit i det store puslespillet: Hvordan kan vi begrense klimaskadene? Internasjonale anstrengelser for å utvikle pålitelige, varierte og rimelige teknologiske løsninger til CO2-lagring er akkurat det som trengs. Norges bidrag vil være viktig om enn ikke unikt.
Man kan være trygg på at disse teknologiske løsninger kommer. Det er atskillig mer usikkert at ressursbruken sett under ett er den vi trenger for å begrense klimakrisen. Derfor er storstilte brudd på forurenser-betaler-prinsippet et svært dårlig eksempel.
Norge ble et foregangsland på det området da CO2-lagring startet på Sleipner for mer enn ti år siden. Grunnen var, som Statoil skriver, at vi hadde innført CO2-avgiften altså gått i retning av å få forurenseren til å betale. Det er fremdeles den beste retningen å gå, og vi bør ikke akseptere av forurenseren subsidieres.
Artikkelen ble publisert i VG 27.12.2007
|