I Norge planlegger vi for framtida. Bygging av sykehjem, utforming av pensjonssystemer, hvor mange ingeniører og hjelpepleiere vi utdanner, alt dette blir i stor grad bestemt av hva vi tror om framtida. Måten vi gjør dette på er i stor grad basert på det som heter statistiske framskrivninger: På grunnlag av den historiske utviklingen beregner man den mest sannsynlige utvikling i framtida.
Disse framskrivningene bygger på avanserte statistiske metoder som tar mange faktorer med i regnestykket. Når politikere diskuterer hvor mange veier eller sykehjem som skal bygges, skjer dette på bakgrunn av beregninger for hvor mange innbyggere vi blir her til lands, hvor mye vi kommer til å tjene, hvor mye vi kommer til å kjøre bil, hvor vi kommer til å bo, o.s.v. i år 2030 eller 2050.
Framtidige endringer i klimaet er fremdeles, i 2009, ikke innbakt i disse modellene. Det vil si at vi i dag tar valg basert på antakelser om framtida som vi ellers vet er gale.
Lederen for Verdens Meteorologi-organisasjon har sagt til VG: «Heretter vil bønder og kraftselskaper måtte lene seg på prognoser og modeller for hvordan klimaet kommer til å forandre seg. Og disse beregningene vil alltid være heftet med usikkerhet. Dette er helt nytt - å måtte ta avgjørelser ikke på bakgrunn av fakta og statistikk om fortida, men ved hjelp av sannsynlighetsberegninger om framtida».
Klimaendringene skjer mye raskere enn tidligere antatt. Forskere samlet i København for noen måneder siden summerte det opp, det gjorde amerikanske rapporter også, og siste Bjerknes-senteret i Norge. Tallene i den siste rapporten fra FNs klimapanel er avleggs, fordi de er basert på data som er avleggs. Ikke fordi forskerne gjorde en dårlig jobb - tvert imot, kvalitetssikringen er så grundig at det tar flere år fra datainnsamling til felles vitenskapelig oppsummering. Imens endrer virkeligheten seg raskere enn man forventet for bare noen år siden.
Og vi er fremdeles ikke i nærheten av å være forberedt på det som vil komme.
Pensjonssystemet, for eksempel, debatteres opp og ned, og det skulle bare mangle. Men grunnlaget er totalt urealistisk fordi alle tallene regjeringen, partiene, fagforeninger bygger på, er basert på statistiske framskrivninger. Finansdepartementet har stor kompetanse i dette, og disse statistiske framskrivningene har vært sett på som ganske pålitelige. De langsiktige trender synes alltid å triumfere overfor midlertidige rystelser og økonomiske nedgangstider.
Det som er annerledes nå i forhold til de foregående hundreår, er at selve rammen for vår eksistens - klimaet vi alltid har tatt for gitt - er i ferd med å endre seg. Derfor er det meningsløst å basere pensjonsdebatten på framskrivninger som sier at vårt forbruk vil bli mer enn fordoblet i 2050. Dette er helt urealistisk. (En annen ting er om dette vil være ønskelig).
Det er allerede flere år siden store forsikringsselskaper fortalte hvor vanskelig det var for dem som alltid hadde basert sine risikokalkyler på hendelser i fortida, å finne ut at dette ikke fungerte lenger. Risiko for katastrofer i framtida kunne ikke lenger beregnes på basis av fortidas tall.
Det har vi foreløpig ikke klart å ta inn over oss i det daglige planleggingsarbeidet som skjer, verken i kommunal sektor, staten, eller det private næringsliv.
Bekymringen blir stor når vi ser at Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) heller ikke har tatt inn over seg at vi ikke lenger kan styre etter bakspeilprinsippet. NVE befatter seg med saker som er direkte påvirket av klimaendringer vi kan observere i dag. De har nylig publisert «flomsonekart» som skal bl.a. gi «kommunene et bedre grunnlag for arealplanlegging. Ved å unngå utbygging i flomutsatte områder vil flomskadene reduseres.» NVE skriver også «Ved arealplanlegging kan flomsonene benyttes direkte til å identifisere områder som ikke bør bygges ut og hvilke risikoreduserende tiltak som kan være aktuelle dersom utbygging ikke kan unngås.»
Dette er et viktig verktøy for samfunnsplanlegging, det er lagt mye arbeid i det. Det er tatt god sikkerhetsmargin på beregnede vannstander. Men det er ikke tatt hensyn til eventuell bølgeoppstuving eller klimaendringer. Det er oppsiktsvekkende når ikke engang denne etaten kan ta inn over seg at risikoen i framtida ikke lenger beregnes på basis av fortidas tall.
Vitenskapsfolk har vært svært moderate i sine advarsler - kanskje av frykt for å ikke bli tatt på alvor, og som reaksjon på gjentatte angrep. Ser man på advarslene som kom for tyve år siden, for ti år siden, for fem år siden, må man i 2009 konstatere at advarslene simpelthen var for svake.
Vi er nødt til å ta inn over oss hva dette betyr. Vi må tørre å tenke tankene fullt ut. Om vi vil det eller ikke, blir vi snart nødt til å omforme en levemåte basert på stadig økende forbruk, omforme vår produksjon og import av mat, varer og tjenester - arbeid og fritid. Jo tidligere vi planlegger, jo mer kan vi beholde av det vi vil beholde, jo bedre kan vi utvikle nye løsninger. Dette må vi gjøre samtidig som vi reduserer våre utslipp av drivhusgasser.
Den tid er forbi da vi kunne behandle utviklingen av klimaet som noe atskilt fra den normale virkeligheten, fra økonomi og valgkampanjer.
Vi må finne metoder for å ta med kontinuerlig oppdaterte resultater fra klimaforskningen med i beregningen på alle områder.
Perspektivene er såpass skremmende at det kan være vanskelig å ta dem innover seg alene, på egen hånd. Det er vanskelig for ett individ, én bedrift, ett land. Fellesskap er mer nødvendig enn noensinne, og vi må begynne å diskutere de nødvendige omstillingene i fellesskap. Nå som alle land i verden skal snakke om dette, må vi i Norge begynne å gjøre det på alle nivåer. Og kreve dette av politikere som skal regjere oss. |