 Valgkampen går mot slutten. Politikerne har i varierende grad snakket om klima, men ikke om å forberede Norge til klimaendringene.
Ikke at det har manglet gode anledninger. Da Bjerknessenteret la fram sine siste forskningsresultater skapte det store overskrifter i nasjonal presse. Hovedbudskapet var klart: Naturen greier ikke lenger å ta opp like mye CO² som før, og dermed strammer klimaendringene grepet om kloden. Klimaproblemet kan være langt mer alvorlig enn det FNs klimapanel hittil har anslått, en konklusjon som stemmer med mange andre rapporter fra alle verdens hjørner.
 Dette innebærer blant mye annet at man nå kan forvente seg en mye raskere havstigning enn det man gjorde for noen få år siden. “Torget under vann” skrev Bergens Tidende. En svært viktig nyhet for byen, for kysten, for planlegging i sin alminnelighet; for ikke å snakke om “nasjonsbygging”. Debatt ble det, men dessverre helt atskilt fra valgkampen.
I valgkampen snakket politikerne ivrig om Bergens framtid, Norges framtid, skolens framtid og så videre. Men det var gårsdagens framtid det handlet om.
At tilpasning til klimaendringer ikke har vært noe tema i valgkampen betyr ikke at ingen politikere i Bergen bryr seg. Forskerne på Bjerknes-senteret opplever tvert om at politikere fra Bergen og mange andre kommuner ønsker mer kunnskap og bedre verktøy for planlegging.
 Bergens Tidende og andre media kunne ha tatt anledningen til å spørre politikerne om hva de har tenkt å gjøre med klimaendringene. Ikke bare om hva de vil gjøre med utslippene av klimagasser, men hva de vil gjøre med konsekvensene klimaendringene vil ha på velgernes nærområder, på deres hjem og på lokale investeringer. Velgerne kunne ha visst om de stemmer for realistiske politikere, eller for noen som har tenkt å forholde seg til klimaendringene som om de fant sted på en annen planet, eller bare ”i fattige land”.
Organisasjoner tilpasser seg dette mønsteret. Huseiernes Landsforbund for eksempel, vet ganske mye om de økte skadene på hus og hjem som eierne ofte ikke er forberedt på. I byer og tettbygde strøk er det oftest kraftig nedbør i løpet av noen få timer som forårsaker flest skader. Ledningsnettene i Norge har ikke blitt vedlikeholdt og utviklet i tritt med økningen i vannmengdene – de politiske prioriteringene har vært annerledes. Forskning bekrefter det Huseiernes Landsforbund har erfart: Flommer har i de senere år forårsaket stadig større skader i tettstedene. Men kampanjen de förer under valgkampen handler om boligskatt, i pakt med tradisjonen. Valgkamp as usual er helt i samsvar med klimatiltak som skal kunne tilpasse seg business as usual.
 ”Mange land har lagt opp arbeidet med bærekraftig utvikling som en egen prosess skilt fra ordinære politikkprosesser, eller lagt et hovedansvar til enkelte fagdepartementer” uttalte Bondevik-regjeringen i 2004. “Regjeringens syn er at det er avgjørende at arbeidet med bærekraftig utvikling blir integrert i den ordinære politiske virksomheten og i budsjettprosessen hvor mange av de viktigste prioriteringene skjer. “
Det var godt sagt, men selv om få vil motsi de gode intensjonene fra 2004 står vi i dag like langt. Klimaarbeidet er fremdeles en egen prosess skilt fra “ordinære politikkprosesser”.
 Perspektivmeldingen 2009, som ble lagt fram i januar i år, legger nye premisser for den samme holdningen. Den “omhandler rammer og utfordringer for en bærekraftig politikk”, og “de langsiktige utfordringene knyttet til de globale miljøproblemene, en aldrende befolkning og økt globalisering.”
Problemet er at alle tall og anbefalinger baserer seg på tidligere tiders økonomiske erfaring. Klimaendringene krever at vi gjør en stor mental omstilling: Vi må ta innover oss at fortidens erfaringer ikke er lenger noen god guide for planlegging av framtiden. Avgjørelser kan ikke lenger tas på bakgrunn av fakta og statistikk om fortiden, fordi disse gir ikke lenger noen god pekepinn på hva framtida vil bringe. De erfaringene vi har samlet er naturligvis fortsatt relevante i mange sammenhenger, men de utgjør et utilstrekkelig grunnlag for beslutninger og kan være direkte feilledende.
Det er bare når man planlegger gårsdagens framtid at man kan komme til å skrive at “Med en gjennomsnittlig årlig vekst i arbeidsproduktiviteten på om lag 2 pst. vil verdiskaping og inntekt per innbygger i Norge bli mer enn doblet fram mot 2060. Framtidige generasjoner vil i så fall nyte godt av en betydelig høyere materiell velstand enn dagens generasjoner.” De samme beregningene viste “betydelige utfordringer knyttet til bærekraften i offentlige velferdsordninger og til miljøskadelige utslipp”. Slike framskrivninger utgjör et grunnlag for pensjonsdebatten for eksempel. Men fremdeles ingen referanse til klimaendringenes effekt på Norge. I et perspektiv til 2060!
 I slutten av 2008 oppnevnte Stoltenberg-regjeringen Klimatilpasningsutvalget,
som skal utrede samfunnets sårbarhet og tilpasningsbehov som følge av klimaendringer. Vi får håpe at det de kommer fram til, blir en integrert del av den neste perspektivmeldingen.
Vi vet at Norge står i en svært privilegiert situasjon, og er blant de minst utsatte for negative konsekvenser av klimaendringene.
Dette er allerede en stor fordel, og det kommer til å bli en enorm fordel dersom vi vet å utnytte den.
Men ikke dersom det fører til at praktisk, teknisk og mental omstilling utsettes lengre. Det gjelder ikke bare havstigning, men økt nedbør med alt det medfører som f eks hyppigere flommer, ras og skred. Det gjelder ikke minst effektene av endringene i verden for øvrig - som Norge er mer avhengig av enn mange andre land.
Med en timiditet som grenser til feilopplysning strekker Perspektivmeldingen seg til følgende: “Det kan ikke utelukkes at klimaendringer kan medføre at produksjonsforholdene for jordbruksvarer vil være mer ustabile også framover.” I virkeligheten er det vanskelig å finne et realistisk scenario hvor produksjonsforholdene IKKE vil være mer ustabile.
Skole er et annet kjent tema i valgkampen, som diskuteres ivrig fra SV til FrP. Imens ligger det i bunn for all dagens utdanning at ungdommen utdannes til gårsdagens framtid: Stadig større forbruk og mer sofistikerte dingser, flere gamlinger og noe mer gift, men ellers business as usual – sånn sett helt i tråd med den nevnte perspektivmeldingen.
 For en del år siden mente enkelte miljøvernere at det var like godt å ikke snakke om tilpasningen til klimaendringene fordi det kunne få oppmerksomheten vekk fra det helt nødvendige fokuset på utslippskutt.
Det fokuset er jo livsviktig, som alt arbeidet som gjöres bade før og etter valget for å kreve reelle, effektive utslippskutt.
Men samtidig er vi nødt til å forholde oss til begge deler, venne oss til å se den framtiden vi har, ikke den vi hadde. FN har allerede sagt tydelig at større fokus på tilpasningen til klimaendringene haster for fattigere land. Men heldigere plasserte land som ønsker å beholde de fordelene de har, burde ikke vente til skadene alt har skjedd.
 Så lenge myndighetene planlegger som om klimaendringene ikke vil ramme Norge, så lenge man kan tro at utslippskutt er forst og fremst for våre barnebarns og fattige folks skyld - så må man bare konstatere at det ikke blir noe særlig av.
Det er sterke signaler som sendes nar offentlige og private investeringer og framtidsvyer drøftes med knapt en tanke for klimaendringene. Motivasjonen til en større omstilling blir åpenbart ikke stor nok, sa lenge vi tror vi kan fortsette mer eller mindre med business as usual. Klimarettferdighet – at rike land erstatter noen av de skadene de bærer hovedansvaret for i forhold til mindre industrialiserte land – er ikke bare en etisk nødvendighet. Dersom helt grunnleggende rettferdighetsprinsipper fortsatt overkjøres, vil man aldri få til det globale samarbeidet som vi alle er avhengige av for å takle den mest globale av alle utfordringene. Da blir vi alle tapere. I realiteten er drastiske utslippskutt og klimarettferdighet like mye for vår skyld enn for noen andres skyld. |