 I en verden hvor rikdom og muligheter er så skjevt fordelt, er det lett å glemme at vi er en del av et menneskelig fellesskap. Nå som vi begynner å se konsekvensene av klimaendringene verden over, må hver av oss reflektere over hva det betyr å være en del av dette fellesskapet.
Kanskje kan utgangspunktet være å reflektere over språkets utilstrekkelighet. Ordet "tilpasning" har blitt en del av standard-vokabularet omkring klimaendringer. Men hva betyr "tilpasning"? Svaret er forskjellig på forskjellige steder.
For de fleste mennesker i rike land har tilpasning så langt vært en relativt smertefri prosess. Polstret med oppvarmings- og kjølingssystemer, kan de tilpasse seg ekstreme værforhold ved å justere på termostaten.
Konfrontert med den siste tidens økende flomtrusler, kan regjeringene beskytte innbyggerne i London, Los Angeles og Tokyo ved hjelp av høyteknologiske klima-forsvarssystemer. I noen land har klimaendringene også brakt gunstige effekter, for eksempel lenger vekstsesonger for bøndene.
Tenk nå over hva tilpasning betyr for verdens fattigste og mest sårbare – de 2,6 milliarder mennesker som lever på mindre enn 2 dollar per dag. Hvordan skal en fattig gårdbruker i Malawi tilpasse seg når hyppigere tørke og mindre nedbør reduserer avlingene? Kanskje ved å kutte ned på allerede utilstrekkelig ernæring, eller ved å ta sine barn ut av skolen. Hvordan skal en slumbeboer som lever under plast og bølgeblikk i en slum i Manila eller Port-au-Prince tilpasse seg til trusselen om flere intense sykloner? Og hvordan skal folk som bor i de store deltaene i Ganges og Mekong antas å tilpasse seg oversvømmelsen av sine hjem og land?
 ”Tilpasning” blir en eufemisme for sosial urettferdighet på en global målestokk. Mens borgerne i den rike verden er beskyttet mot skade og ubehageligheter, blir de fattige, de sårbare og de sultne hver dag eksponert for klimaendringenes harde virkelighet.
Rett ut sagt, blir verdens fattige skadet av et problem som ikke selv har forårsaket. Karbon-fotavtrykket til en malawesisk gårdbruker eller en haitisk slumbeboer blir knapt registrert i jordas atmosfære.
Intet samfunn med en følelse av rettferdighet, medfølelse og respekt for grunnleggende menneskerettigheter bør akseptere dagens mønster av tilpasning. Å snu ryggen til verdens fattigste, og forlate dem til å synke eller flyte med egne magre ressurser i møte med trusselen av klimaendringene er moralsk galt. Dessverre, som Human Development Report 2007/2008 klart viser, er dette nettopp det som skjer.
Verden er i ferd med å falle inn i et mønster av "tilpasnings-apartheid". Å la dette fortsette vil være meget korttenkt.
Selvfølgelig kan rike land benytte sine enorme finansielle og teknologiske ressurser til å beskytte seg mot klimaendringene, i det minste på kort sikt, som et av privilegiene rikdom innbefatter. Men etter hvert som klimaendringer ødelegger livsgrunnlag, driver mennesker på flukt, og undergraver hele sosiale og økonomiske systemer, intet land, rikt eller mektig, vil forbli uberørt av konsekvensene.
På lang sikt vil de fattiges problemer nå de velståendes dører, etter hvert som klimaproblemene gir grobunn for fortvilelse, sinne og kollektive sikkerhetstrusler.
Dette behøver ikke å bli realiteten. Til syvende og sist vil den eneste løsningen være umiddelbar, massiv utslippskutt. Men vi kan og må arbeide sammen for å sikre at klimaendringene som er i ferd med å skje ikke setter samfunnets utvikling i revers.
Det er derfor jeg kaller lederne i den rike verden til å bringe tilpasning til klimaendringene til hjertet av fattigdomsbekjempelsens agenda – og å gjøre det nå, før det er for sent.
Desmond Tutu
Erkebiskop emeritus i Cape Town |