Har du glemt å spare?

Opp gjennom livet har vi mange ulike sparemål. Det første «ordentlige» sparemålet begynner kanskje i 12-13 års alderen. Da har noen fått sin første jobb – enten som avisbud eller ekstrahjelp i butikk – og tjener for første gang sine egne penger. I denne alderen er gjerne ikke boligkjøp noe en går å tenker på. Joda, det ville vært lurt for vedkommende å sette av penger til fremtidig boligkjøp (særlig med tanke på boligprisutviklingen). Men motivasjonen for dette er nok særdeles liten. Nei, da er det lettere å tenke seg at sparingen er til noe som er oppnåelig innenfor en kortere tidsramme. Det kan være sparing til en ny sykkel, datamaskin, spillkonsol og så videre. Selv om dette er typiske eksempler på forbruksvarer, så er det likevel nyttig med tanke på læringen som oppnås ved å se nytten av å spare – at sparing fører til slutt av du får kjøpt deg det du ønsker deg.

Når en er mellom 16 og 18 år sparer man gjerne til «større ting», som scooter/moped, bil og – for de som er tidlig ute – bolig. Forskjellen nå er først og fremst av disse gjenstandene krever høyere beløp. For både scooter og bil, bør være oppnåelig å kjøpe helt uten hjelp. For bolig er saken en helt annen.

Bolig er som kjent ikke billig, i hvert fall ikke om du skal bo i sentrale områder. Det å spare 2-3 millioner kroner er noe de fleste av oss bare kan drømme om. Selv en spareperiode på et par tiår vil by på store utfordringer i det å skaffe seg et så stort beløp. Hva blir løsningen for de fleste?

Korrekt! Boliglån.

Her må vi altså si oss tapt i kampen mot lån. For når man tidligere har spart til alt fra sykkel til bil, blir kjøp av bolig uoppnåelig uten hjelp. Det tar oss faktisk 25-30 år før vi ofte har nedbetalt boliglånet, og det er selv om vi allerede sparte nesten én halv million kroner.

Hva er det neste?

Jo, en større TV, en nyere bil, en leilighet med litt høyere standard. Når vi allerede er komfortabel med gjeld, så er ikke terskelen like høy for å låne mer. Når banken sier «ja» til at du kan få låne mer til kjøp av ny bolig, er det vel ingenting å nøle for? Eller ta opp et billån når man likevel får bakt inn dette i boliglånet. Eller kjøp av ny overpriset sykkel som skal brukes den ene gangen på birkerbeinerrennet?

Da går vi tilbake til hva vi lære før vi begynte å spare til våre første gjenstander. At man må spare for å kjøpe seg det man vil ha, er for lengst glemt. Hva er konsekvensen? Et liv med nedbetale gjeld og ikke minst rentekostnader som en ekstra påminnelse om at du burde spart mer.